Hvordan er det å ikke lukte?
Det er denne nesa som ikke lenger virker.
Min opplevelse av lukt er lett å beskrive. Jeg har absolutt ingen luktesans lenger. Ingenting lukter noenting. Smakssansen er mer komplisert. Jeg kan skille mellom salt, søtt og surt, og antar at det gjelder bittert og umami også. I tillegg kan jeg kjenne at tunga reagerer på enkelte matvarer, som chili eller peppermynte.
Jeg er litt nysgjerrig på om jeg har redusert smakssans nå, eller om mat faktisk smaker så lite når man ikke kan lukte det. Tenk deg hvor lite mat kan smake når du er skikkelig forkjølet og tett i nesa. Selv da oppfatter du noe lukt, for det finnes veier direkte til luktsensorene gjennom munnen, utenom de tette neseborene. Hos meg er det den delen av hjernen som oppfatter lukt som er ødelagt, så uansett hvilken vei lukta kommer, er den “usynlig” for meg.
Gleden over et godt måltid er naturlig nok kraftig redusert. I løpet av de elleve-tolv ukene som er gått har jeg hatt en periode med lite matlyst (“Det er ingen vits i å spise.”) og en periode da jeg spiste mye (“Neste munnfull må vel smake noe!”). For øyeblikket er jeg tilbake der hvor jeg ikke spiser mer enn det som må til for at jeg ikke skal være sulten.
Når jeg skal ha mat, leter jeg etter mat med god og variert konsistens. Jeg velger knekkebrød i stedet for brød, gjerne med ost og et par skiver sprø agurk på. Jeg lar være å ta sjampinjonger i varm mat, for den svampaktige konsistensen har lite for seg når det ikke er smak i soppen.
Noen ting smaker godt bare fordi jeg forbinder det med noe godt. Kaffe smaker veldig lite hvis den ikke er besk. Besk kaffe smaker fremdeles vondt. Men å drikke en kopp kaffe handler om rutine og er nesten en seremoni. Det handler om å holde hendene rundt kaffekoppen og kjenne varmen både på hendene og i halsen. Kaffe koser jeg meg med selv om jeg like godt kunne drukket varmt vann. Rødvin er litt annerledes. Det varmer nedover halsen og er syrlig, i tillegg til at jeg forbinder den med kos og velvære. Dessuten spiller selskapet jeg har under måltidet stor rolle. Jeg spiser mye bedre sammen med folk.
Luktesansen savner jeg mye oftere enn jeg ville trodd før jeg mistet den. Det er et tydelig handicap å ikke kunne lukte, selv om det selvsagt er en av sansene man lettest kan leve uten. I noen få tilfeller kan det være farlig å ikke ha luktesans, for eksempel om man utsettes for bedervet mat, eller ikke minst om det skulle begynne å brenne i huset. Men først og fremst, så er det et savn, ikke en risiko. Jeg savner gode lukter, som for eksempel reint sengetøy, mannen min, ullplagg eller -nøster, kattene, blomster, et glass vin, en kald høstdag eller at det er snøvær på vei.
Rent praktisk har mangelen på luktesans mest å si for vasking og hygiene. Jeg hiver klær og vaskekluter i maskinen mye tidligere i tilfelle de lukter. Jeg er ofte redd for at jeg selv lukter vondt. Melka som er en dag eller to over dato helles ut for sikkerhets skyld. En sokk som har ramlet ut av tørketrommelen og ned på gulvet må hives i maskinen en gang til, for jeg vet ikke om den er rein eller skitten.
Jeg merker at jeg mister informasjon, eller i hvert fall får den senere, når jeg ikke lenger har luktesans. Jeg vet ikke at Erik gjør seg klar til å legge seg når jeg ikke lukter at han har slukket stearinlysene. Jeg merker ikke at han lager mat. Jeg vet ikke at det er nordavind når jeg ikke kjenner Mosselukta i byen. Jeg vet (enda) mindre om hvor kattene har vært når de kommer inn. Det er ikke viktig informasjon eller informasjon jeg ikke kan få på andre måter, men det er en merkbar og irriterende endring.
Jeg har også en følelse av at jeg mister informasjon som jeg tidligere ikke var bevisst at jeg fikk gjennom nesa. Jeg lurer på om jeg ikke ofte kunne lukte om det var andre enn Erik i huset når jeg kom inn døra. Jeg tror ikke vi er bevisste hvor stor betydning luktesansen har for oss. Jeg tror for eksempel at jeg tidligere opplevde folk rundt meg ved også hjelp av luktesansen, og at jeg føler mer avstand til dem når jeg har mistet den forbindelsen. Det er denne følelsen av å miste informasjon som er den mest stressende og forvirrende delen av å ha mistet luktesansen.
Jeg vet ikke om jeg får luktesansen tilbake. Nevrologen på sykehuset sa at dersom den kommer tilbake, er det ofte etter 6 – 12 måneder. På internettet har jeg lest meg til at sjansen for å få den tilbake etter et slag mot hodet er ganske liten. Det er rett og slett en del av hjernen som er skadet. Den kan regenereres, og jeg antar at både omfanget av skaden og min egen hjernes evne til å reparere seg selv bestemmer hvor bra jeg skal bli.
Som kjent er ingenting så galt at det ikke er godt for noe. For tida har mine medmennesker prompeamnesti når de er sammen med meg, så lenge de holder seg til lydløse promper.
LadyBugFixer
Huff, det høres trist ut å ikke kjenne alle de daglige luktene vi omgir oss med. Ikke at alle luktene er like gode
men de hører nå engang hjemme i hverdagene uansett.
Etter det jeg har lært er det gjennom luktesansen vi får det meste av det vi regner som smak. Konkret smaker vi bare søtt, surt, salt og beskt. Resten av smaksopplevelsen kommer fra luktesansen.
Håper du får tilbake luktesansen med tiden.
Det høres fryktelig ut – men fint at du klarer å se galgenhumoren ved det. Og tross alt – det kunne gått så mye verre. Slutter meg til Trine og krysser noen fingre for deg.
Men jeg husker også at jeg engang kjente ei dame som kun hadde kjent fire lukter: “tunellukt” (co2/eksos), gjærlåslukt etter vinlegging på badet, salmiakk/amoniakk og én ting til jeg ikke klarer å huske. Siden hun var yrkesmillitær var hun selvskreven til tømming av portapotti på øvelser… Og hun var nokså sikker på at med den begrensede luktesansen var det like greit å være uten… Jeg vet ikke om hun kjente lukt gjennom munnhulen. Hun nevnte aldri redusert smaksopplevelse, men siden det var medfødt hos henne så viste hun vel uansett ikke hva hun eventuelt gikk glipp av. Hun var avhengig av samboeren for valg av parfyme og mengde.
usj. Dette høres ikke noe trivelig ut, og jeg krysser også fingrene for at luktesansen kommer tilbake. Sant nok er den ikke livsviktig, men det er en del opplevelser – og en del av smakssansen- man går glipp av når den er borte.
Noen av våre aller dypeste minner sitter i luktesansen.
Det var veldig fint at du fortalte så grundig om dette, Anne-Marie. Jeg har lurt veldig på hvordan det oppleves, og håpet på en sånn post som dette, så takk skal du ha.
Jeg krysser alt jeg har for at du selvreparerer. *klem*
Det høres fælt og ganske skremmende ut, på en måte, å miste muligheten til å oppleve gjennom luktesansen. Og du som er en sånn sanselig dame
Dette var et flott og informativt innlegg, dog noe trist. Vi tenker ikke over viktigheten av sansene våre og alle sammenhenger vi bruker dem i før de er fraværende. Jeg krysser tenner og ører for at både smaks- og luktesans kommer seg på plass igjen.
Tankevekkende. Jeg har tydeligvis ikke vært bevisst på all informasjon vi får fra nesa. Krysser det jeg har for at du får luktesansen tilbake!
Så flott at du deler dette! En ordentlig tankevekker på hvor mye en så “ubetydelig” ting faktisk betyr. Jeg håper du får luktesansen din tilbake snart, uansett vil du alltid være like flott Anne-Marie! (:
Dette ble en skikkelig tankevekker!
Uten smak og lukt? tanken har ikke streifet meg en gang..
En trist lesing:( men veldig godt forklart. Takk.
Sier som de andre,krysser det som krysses kan, og håååper sansene kommer tilbake!
Jeg må takke deg for et tankevekkende innlegg om hvor mye luktesans faktisk kan bety. Jeg har i noen år nå hatt motsatt problem, jeg har for aktiv luktesans, dufter blir så sterke at det jeg blir syk av de. Det går fint i det daglige for det er utrolig hva man kan tilrettelegge for, men det er verre når jeg forlater huset og skal ut blant vanlige folk.
Håper at du får luktesansen din tilbake, det høres ikke no ok ut å mangle den. God bedring!
Hei.
Jeg føler så absolutt med deg. Det må være vanskelig å miste noe man har hatt.
Selv har jeg aldri hatt luktesans, så jeg har jo lært meg å leve med det. Jeg gjenkjenner alle de tingene du nå gjør med henhold til vaking av klær m.m. Selv tør jeg nesten aldri gå med en skjorte mer enn en halv dag, jeg går alltid med en frykt for at jeg skal lukte, eller at jeg skal ha glemt noe hjemme som kan bli liggende å lukte. I sin tid hadde jeg eletrisk toalett, og det ble defekt slik at hele huset stinket kloakk. Den tiden bodde jeg alene, og de som kom på besøk var så feig at de ikke turde si fra. Når jeg så oppdaget dette var det fælt å tenke på hva folk som ikke viste om mitt problem måtte tenke om meg.
Men som sagt, jeg har hatt det slik siden fødselen, så jeg vet jo ikke hva jeg går glipp av, eller blir spart for. Men jeg skulle jo gjerne opplevd duften av en rose eller en god parfyme.
Jeg håper du får tilbake din luktesans, så får vel jeg bare leve med drømmene mine.
Takk for et flott og informativt innlegg.Du satt meg på mange tanker som en ikke tenker på i det daglige.Jeg håper du får tilbake din luktesans med tid og stunder.
Hei.
Bra beskrivelse av det å miste luktesansen! Håper inderlig at du får den igjen.
Jeg fikk et kraniebrudd 9. des 2005. Jeg mistet luktesansen totalt og arrvevet på luktenerven har ikke forandret seg siden den gang (siste MR-undersøkelse 19.nov 2009). Jeg var mye plaget med konsentrasjonsvansker og kraftig nedsatt motivasjon. Føler at livskvaliteten ikke er helt det samme som før.
God bedring
Hei!
Så deilig at det finnes andre enn meg!
Jeg har vært uten luktesans i snart 2 år nå, og dermed også redusert smakssans, og ingen kan si meg hva det skyldes. Jeg har ikke fått noen hjerneskade, så vidt jeg vet, den bare plutselig forsvant.
Jeg er 21 år, og jeg kjenner meg igjen i alt det du sier. Det finnes røykvarslere i hvert rom, og jeg føler jeg går glipp av så mye! Jeg vet ikke en gang hvordan kjæresten min lukter!
Jeg kontaktet fastlegen min når det hadde gått opp for meg at det ikke bare var jeg som innbilte meg noe, og hun sendte meg til en øre-nese-hals-spesialist, som kun kunne utelukke at jeg hadde astma eller noen form for allergi. De tok en MR av nesa mi også, men fant ikke noe, og sendte meg hjem med et “lykke til” og “pass på hva du spiser”..
Bør jeg kontakte en nevrolog for å finne mer ut hva som kan være årsaken tror du? Og hvordan gjør jeg det? Må det være gjenom fastlege min for at jeg skal få noe kontakt?
Jeg har gikk opp tanken om at luktesansen vil komme tilbake, men jeg vil så gjerne vite hva som er galt? Tror du de kan finne ut av det? Tok de noen undersøkelser av deg så du fikk vite det? Fastlegen min kom ikke med noen andre forslag, så det virket som om hun ikke ville følge det opp. Jeg er rådvill og nysgjerrig. Jeg prøver å fiske etter all informasjon og hjelp jeg kan få, derfor jeg spør deg om du vet noe som kan hjelpe..
Hei, Kristine!
Hyggelig med tilbakemelding fra en som vet hvordan dette er. Jeg tror ikke det er så lett å forestllle seg hvordan det er å være helt uten luktesans dersom man ikke har prøvd det. Jeg leste innlegget i din blogg, og kjenner meg så veldig godt igjen. Når jeg leser hva som har hendt deg, så er jeg i grunnen glad for at jeg i det minste vet hva årsaken er til at jeg mistet luktesansen. Må være enda mer fortvilt når det skjer “ut av det blå”.
De tok både MR og CT av hodet mitt. Det var ikke mulig på noen av bildene å se noen skade som er årsak til at jeg har mistet luktesansen. Jeg hadde en hjerneblødning, men den var ikke i den delen av hjernen man oppfatter lukt med. Den sitter forresten bak panna. Dermed er det en kraftig hjernerystelse som er årsaken, og det er visst ikke uvanlig at man kan miste den etter et slag mot hodet.
Jeg vet ikke hva en nevrolog kan finne ut, men jeg ville som deg ha forsøkt å få et svar på hvorfor du har mistet luktesansen. Jeg ville ha gått tilbake til fastlegen, fortalt henne at dette plager deg, og bedt om henvisninger til nevrolog eller andre spesialister som kan undersøke deg. Nevrologen på sykehuset ga inntrykk av at det ikke er noe de kan gjøre for at jeg skal få tilbake luktesansen, det er bare å vente og se hva som skjer av seg selv. Jeg ville likevel ha forsøkt å lete etter årsaken, hvis jeg var deg.
Lykke til – og gi gjerne lyd fra deg hvis de finner ut noe!
Hei, jeg vil bare legge igjen en liten kommentar. jeg falt ut av en bil for 5 uker tilbake. Jeg fikk kraftig hjernerystelse og hjerneblødning, lå på sykehuset i to uker.
Jeg er mest glad for at hodet er i behold og det ikke gikk verre, men nå som det er over ser jeg hvor mye smak og lukt betyr i hverdagen, har aldri tenkt sånn før. Prøv ut forskjellige ting, urter vil jeg ihvertfall anbefale på det sterkeste.
jeg fikk hjerneblødning bak pannelappen, der hvor nervene til smak og lukt ligger. Disse ble derfor revet av. Jeg har gått uten smak og lukt i fem uker nå og har syntes det har vært utrolig hardt. nevrologen på sykehuset foralte meg at det kom mest sannsynelig til å gro sammen igjen, nervene vokser 1 mm i mnd.
Jeg vet ikke helt hvordan du har mistet det, men du skriver jo at dette er skadet område. Jeg drikker mye urte te og smører meg inn med urter som gjør at hodet skal reparere seg raskere. Jeg går også på supermat, som har mye med helbreding av skadet og gjøre. slik at kroppen kan ordne dette selv, jeg spiser mye chilli og prøver å “erte” opp smaksansene mine. Etter fem uker, så har jeg begynt å lukte SMÅlig, kun noen få ting. veldig veldig svakt. jeg kan også smake om ting er søtt bittert osv. Men ikke gi opp håpet