LadyBugFixer

Jeg fortsetter med skrytebilder av de håndarbeidsprosjektene jeg kan vise fram. Noen er hemmelige til etter jul. Men i kveld ble jeg ferdig med sokker som er bare til meg:

Vakkert sokkegarn som er i ferd med å bli til tynne ullsokker til meg selv.

Dessuten har jeg nettopp heklet et sjal/skjerf, også det til meg selv. Fint?

Mange spør meg hvordan det kjennes å være uten luktesans og med dårlig smakssans. Her er mine inntrykk, elleve uker etter at jeg slo hodet i betongbrygga.

Min opplevelse av lukt er lett å beskrive. Jeg har absolutt ingen luktesans lenger. Ingenting lukter noenting. Smakssansen er mer komplisert. Jeg kan skille mellom salt, søtt og surt, og antar at det gjelder bittert og umami også. I tillegg kan jeg kjenne at tunga reagerer på enkelte matvarer, som chili eller peppermynte.

Jeg er litt nysgjerrig på om jeg har redusert smakssans nå, eller om mat faktisk smaker så lite når man ikke kan lukte det. Tenk deg hvor lite mat kan smake når du er skikkelig forkjølet og tett i nesa. Selv da oppfatter du noe lukt, for det finnes veier direkte til luktsensorene gjennom munnen, utenom de tette neseborene. Hos meg er det den delen av hjernen som oppfatter lukt som er ødelagt, så uansett hvilken vei lukta kommer, er den “usynlig” for meg.

Gleden over et godt måltid er naturlig nok kraftig redusert. I løpet av de elleve-tolv ukene som er gått har jeg hatt en periode med lite matlyst (“Det er ingen vits i å spise.”) og en periode da jeg spiste mye (“Neste munnfull må vel smake noe!”). For øyeblikket er jeg tilbake der hvor jeg ikke spiser mer enn det som må til for at jeg ikke skal være sulten.

Når jeg skal ha mat, leter jeg etter mat med god og variert konsistens. Jeg velger knekkebrød i stedet for brød, gjerne med ost og et par skiver sprø agurk på. Jeg lar være å ta sjampinjonger i varm mat, for den svampaktige konsistensen har lite for seg når det ikke er smak i soppen.

Noen ting smaker godt bare fordi jeg forbinder det med noe godt. Kaffe smaker veldig lite hvis den ikke er besk. Besk kaffe smaker fremdeles vondt. Men å drikke en kopp kaffe handler om rutine og er nesten en seremoni. Det handler om å holde hendene rundt kaffekoppen og kjenne varmen både på hendene og i halsen. Kaffe koser jeg meg med selv om jeg like godt kunne drukket varmt vann. Rødvin er litt annerledes. Det varmer nedover halsen og er syrlig, i tillegg til at jeg forbinder den med kos og velvære. Dessuten spiller selskapet jeg har under måltidet stor rolle. Jeg spiser mye bedre sammen med folk.

Luktesansen savner jeg mye oftere enn jeg ville trodd før jeg mistet den. Det er et tydelig handicap å ikke kunne lukte, selv om det selvsagt er en av sansene man lettest kan leve uten. I noen få tilfeller kan det være farlig å ikke ha luktesans, for eksempel om man utsettes for bedervet mat, eller ikke minst om det skulle begynne å brenne i huset. Men først og fremst, så er det et savn, ikke en risiko. Jeg savner gode lukter, som for eksempel reint sengetøy, mannen min, ullplagg eller -nøster, kattene, blomster, et glass vin, en kald høstdag eller at det er snøvær på vei.

Rent praktisk har mangelen på luktesans mest å si for vasking og hygiene. Jeg hiver klær og vaskekluter i maskinen mye tidligere i tilfelle de lukter. Jeg er ofte redd for at jeg selv lukter vondt. Melka som er en dag eller to over dato helles ut for sikkerhets skyld. En sokk som har ramlet ut av tørketrommelen og ned på gulvet må hives i maskinen en gang til, for jeg vet ikke om den er rein eller skitten.

Jeg merker at jeg mister informasjon, eller i hvert fall får den senere, når jeg ikke lenger har luktesans. Jeg vet ikke at Erik gjør seg klar til å legge seg når jeg ikke lukter at han har slukket stearinlysene. Jeg merker ikke at han lager mat. Jeg vet ikke at det er nordavind når jeg ikke kjenner Mosselukta i byen. Jeg vet (enda) mindre om hvor kattene har vært når de kommer inn. Det er ikke viktig informasjon eller informasjon jeg ikke kan få på andre måter, men det er en merkbar og irriterende endring.

Jeg har også en følelse av at jeg mister informasjon som jeg tidligere ikke var bevisst at jeg fikk gjennom nesa. Jeg lurer på om jeg ikke ofte kunne lukte om det var andre enn Erik i huset når jeg kom inn døra. Jeg tror ikke vi er bevisste hvor stor betydning luktesansen har for oss. Jeg tror for eksempel at jeg tidligere opplevde folk rundt meg ved også hjelp av luktesansen, og at jeg føler mer avstand til dem når jeg har mistet den forbindelsen. Det er denne følelsen av å miste informasjon som er den mest stressende og forvirrende delen av å ha mistet luktesansen.

Jeg vet ikke om jeg får luktesansen tilbake. Nevrologen på sykehuset sa at dersom den kommer tilbake, er det ofte etter 6 – 12 måneder. På internettet har jeg lest meg til at sjansen for å få den tilbake etter et slag mot hodet er ganske liten. Det er rett og slett en del av hjernen som er skadet. Den kan regenereres, og jeg antar at både omfanget av skaden og min egen hjernes evne til å reparere seg selv bestemmer hvor bra jeg skal bli.

Som kjent er ingenting så galt at det ikke er godt for noe. For tida har mine medmennesker prompeamnesti når de er sammen med meg, så lenge de holder seg til lydløse promper.