LadyBugFixer

Jeg fikk en hyggelig mail i går fra en mann som driver nettbutikken Heirloom. Jeg har ikke hørt om butikken før, så jeg antar den er ny. Mannen som driver butikken hadde tydeligvis googlet på hage- og drivhussider, funnet min blogg, og ba om å få en lenke på sida mi i bytte mot noen frø. Jeg er “gammel” journalist, og det stritter mot ryggmargsrefleksen å si takk til det tilbudet, så noen frø tar jeg ikke mot uten å betale for dem. Jeg har likevel stor sans for denne måten å markedsføre en ny frøbutikk på, så når jeg skriver et lite blogginnlegg om den, er det både fordi jeg synes konseptet for butikken er bra og fordi jeg liker markedsføringsmetoden.

En butikk som selger gamle, åpent pollinerte frø blir neppe stor blant massene, så utfordringen er å gjøre seg kjent blant de som er mer enn vanlig interessert i frø og hage. Jeg synes det var skikkelig lurt å google etter de mennskene og rette en hyggelig henvendelse til dem.

Selv om jeg selv har dyrket en del F1-hybrider, særlig tomater og agurker, så synes jeg det er en uting å selge kultivarer av grønnsaker som ikke kan få avkom som er dyrkingsverdige.  For meg som trenger fire tomatplanter i drivhuset er det uproblematisk å kjøpe nye frø hvert år, men vi vet at dette er et stort problem for bønder i utviklingsland.

Så vidt jeg skjønner er tanken bak salg og bytte av heirloomfrø også å sørge for at det finnes en større variasjon av grønnsaker enn det som det er lønnsomt å drive i stor skala. Jeg vil jo ha tomater som smaker mer enn det butikktomatene gjør, og jeg vil ha et valg mellom tusen ulike chili i tillegg til dem som selges på Meny. Vi som tar vare på frø og bytter med andre er med å bevare det mangfoldet.

Heirloom har et interessant utvalg på grønnsaksfronten, så jeg skal bestille noen frø derfra og gjøre meg opp en mening om butikken.

A new, Norwegian, small seedstore online has asked for å link on my blog in exchange for seeds. I declined the seeds (a reflex of journalists), but wanted to write a few words about this way of targeting the rright audience for a store like this, and about heirloom seeds.

Jubielumsfeiring for min 70 år gamle far ble avholdt forrige helg. Vi var tretten reisende fra Norge; mine foreldre, min søster, hennes mann og de tre sønnene deres, min bror, hans kone og deres datter og meg selv, Erik og eldstebarnet hans. Foreldrene mine har et hus i England, men det holder ikke oss alle, så broren min og jeg med familier bodde på puben hundre meter unna huset.

Arbeidskolleger av mamma sendte en boks med girlandere, konfetti, ballonger som flyr og uler når man slipper dem, blåserør og diverse “Happy 70th Birthday”-effekter. Gjett om det ble kaotisk i stua når alt dette skulle prøves – med tretten mennesker i huset. Utrolig kaos og utrolig gøy.

Søndag var vi 21 personer til middag på en pub i New Forest. Det var deilig mat, taler og tårer, og deretter dro vi alle til min tante for kaffe og kaker. Bilder følger en annen dag.

Jeg kom hjem full av energi og hadde hatt en strålende helg, og jeg tror alle andre også var fornøyde og glade.

Denne uka har jeg jobbet og studert. Det er mye å gjøre på jobben. Vi har nettopp redesignet og bygget om sidene kraftig, og det har medført mye jobb. Enda mer på de andre enn på meg, ettersom jeg lå krimsjuk i sofaen mesteparten av forrige uke. Sidene er på langt nær ferdige, men de blir bra, synes jeg: NRK Super.

Dessuten er det første innlevering av semesteroppgave på mandag, og jeg skal jobbe en del med det i helga. Faktisk tror jeg at jeg skal ta meg fredagspilsen og jobbe litt nå.

A short, but enthusiastic report from England. I’ll add some photos some time this weekend. After I came home on Monday, I’ve had a lot to do at work, and this weekend I will be working on an assignment to do with my studies. When will I ever have time to put some seeds in soil?

Det er lite som skjer her i huset for tida, jeg sitter stille og er forkjøla. I morgen reiser vi en liten tur til Romsey i England for å feire pappas 70-årsdag. Foreldrene mine har invitert alle barn og barnebarn til middag søndag, og betaler reise og opphold for oss alle. Vi har en leilighet i Romsey, men den huser ikke tretten personer, så en del av oss er innkvarert på nærmeste pub, The Sun, som er to minutter fra leiligheten. Til selve middagen kommer også min onkel og tante, kusinene mine og familiene deres, og det blir i det hele tatt et svare liv.

Før vi reiser skal jeg altså prøve å riste av meg forkjølelsen, vaske noen klær og i tillegg jobbe med studiet mitt. Jeg har allerede levert tre øvingsoppgaver med godt resultat, men om ti dager skal første semesteroppgave leveres. Den skal det settes karakter på, og karakteren teller i samlet karakter for kurset. Før eksamen 27. mai skal jeg levere fire øvingsoppgaver og to semesteroppgaver til. Det blir med andre ord ikke noe latmannsliv denne våren!

Til tross for at det er mye jobb, gir det meg en utrolig luksusfølelse å få anledning til å studere. Jeg har jobbet med objektorientert programmering i noen år, men muligheten til å grave meg dypt ned i struktur og tenkemåten bak de objektorienterte programmeringsspråkene gir nye dimensjoner til arbeidet mitt.

Om studiene er bra for meg, så fungerer de som innsovningsmedisin for Erik, som jevnlig har lyden av meg som forklarer og forteller hva jeg har lært som “pillow talk”.

I am looking forward to going to Romsey this weekend!
Before I leave, I have some studying to do. My university course is a lot of work, but it gives me a feeling of luxury to have the opportunity to dig deeper in to the principles of object oriented programming. Erik, though, regularly falls asleep to the sound of me explaining him these principles to him…

Hvis man først skal være innesnødd, alene hjemme og forkjølet inn til beinmargen, så hjelper det veldig på humøret at det er en maratondag med “What not to wear” på BBC Lifestyle.

Nesa renner, øynene renner, jeg har forkjølelsessår på leppene, jeg fryser en stund, så svetter jeg en stund, og er generelt utrolig, gjennomgripende, sylte forkjøla.

Samtidig er vi midt i store og viktige oppgaver på jobb, og det er flere som er syke, så jeg forsøker så godt jeg kan å jobbe hjemmefra når effektene av Ibuxen er på det sterkeste.

Var forresten på den nye operaen for første gang i går og så Flaggermusen. Veldig morsomt å være der. Neste gang skal jeg nok se noe mer dramatisk enn en lett operette, men det var en flott forestilling for å oppleve det nye bygget og dets tilbud for første gang. En time før forestillingen tilbød de en gjennomgang av stykket og bakgrunnsinformasjon om Johann Strauss d.y. i formidlingssenteret. Der var det en veldig dyktig forteller, og dette var et flott tilbud for en som meg, som ikke kjente stykket fra før.

Nå reiser Erik til båtmesse i Göteborg noen dager. Har sendt ham ut for å handle så jeg skal ha mat og drikke i huset mens han er borte. Jeg skal snufse, spise Ibux og jobbe både med jobb og øvingsoppgave i forbindelse med studiet mitt. Det er travle dager, og det passer dårlig å være syk. Også denne gang.

Torsdag hoppet jeg rundt i lokalet som jeg deler med åtte kolleger og jublet og danset. De trodde jeg hadde vunnet i lotto. Gleden og overraskelsen var like stor som om det var det som hadde skjedd, men jeg hadde rett og slett fått en telefon om at vi har fått fast båtplass. Etter å ha stått i kø i to båtforeninger siden 2001, fikk vi fast plass ved flytebrygge i den havna vi aller helst ville til.

Heretter bor Janthe i Moss Seilforenings båthavn, Søly.

I går tok vi på oss varme klær, tok en liten luftetur ut på fjorden med Janthe, og da vi kom tilbake til Moss, la vi til i Søly (som er nabohavna til den vi har tigget oss til leieplass i de siste årene). En liten, men verdig klistremerkeseremoni demonstrerte for all verden at vi er blant de som har fast plass:

Jeg er hæppedame i lekker lue:

Det var kaldt på fjorden, det skal sies. Desto bedre smakte kaffen i båten da vi la til i Søly. I hvert fall etter at jeg hadde helt ut den første kaffekanna og brygget en ny kanne på ferskvann i stedet for saltvann.

We have been renting a berth at local marina on a yearly basis since we bought our first boat in 2001. Every year, we have been biting our nails through February and March, not knowing if we would have a berth for the summer. On Thursday, we had a call from our favorite marina, offering us a permanent berth there. Yesterday we put on warm clothes, moved Janthe to the new marina, and, in a small ceremony, fastened the sticker that shows that we are permanent berth-holders.