LadyBugFixer

Først om håndarbeid:
I desember kjøpte jeg en del garn på nett, og nå i januar har det ramlet mye pakker ned i postkassa med jevne mellomrom. Det er neppe bra for mitt karbonfotspor å kjøpe garn i USA, men moro er det lell. Håndfarget garn kan være utrolig vakkert. Jeg har kjøpt mange hesper i ulike farger, og tenker at jeg lager en del småprosjekter av de ulike garnsortene så jeg blir kjent med dem. Så kan jeg heller kjøpe større mengder til gensere eller andre store prosjekter når jeg vet hva jeg liker.

Et knippe. Det halvferdige strikketøyet til høyre i bildet er en vantevott til Erik.

Pulsvantene mine ble ferdige for en drøy uke siden, og er strikket i noe av det eksklusive, nettkjøpte garnet; Bugga fra Sanguine Gryphon.

Garn og håndarbeid har virkelig kommet tilbake i livet mitt som viktig hobby de siste månedene. Jeg tester en ny strategi: Det er helt OK å ha flere prosjekter på gang samtidig. For øyeblikket har jeg en båtgenser, en vakkerjakke og ett par vantevotter til Erik på pinnene, og dessuten ligger deilig garn og oppskrift på et vakkert sjal og frister i kurven i håndarbeidsbordet. Vantevottene er forresten strikket på bestilling slik at han skal kunne ha dem på seg når han fotograferer; det er tommel og pekefinger på dem, men de tre siste fingrene har ett “fellesrom”.

Tidligere nektet jeg meg selv å starte et nytt prosjekt før jeg var ferdig med det forrige, og jeg er ikke sikker på denne nye strategien. Det kjennes som om hvert prosjekt blir ulidelig langvarig når man stadig legger det bort for å lage noe annet. Fordelen er at man får variasjon og ikke blir lei av prosjektene. I tillegg gir det muligheten til å ha et enkelt prosjekt på gang til strikking i forstyrrende omgivelser og et annet å jobbe med når det er anledning til å konsentrere seg.

Litt om planter
I dag har jeg hatt en redningsaksjon for å bevare julas azaleaer for ettertida. De har holdt fint i stua siden november, men nå var de tørket litt for mye, og det er slutt for denne gang. Jeg har tatt dem med ut og ristet dem kraftig, satt dem i vinduskarmen som tjener som sykehus, og skal få dem ut i drivhuset når de begynner å komme seg litt igjen.

Drivhuset, ja. Har ikke giddet å kave meg gjennom snøen for å gjøre noe der ute, så der er det nok tørt. Temperaturen der ute er omtrent seks grader dag og natt nå. Lurer på hvor mye den vifteovnen gikk for å holde det sånn da det var minus tjue i dagesvis i strekk her.

Jeg kjenner imidlertid at det begynner å klø i så-nervene igjen, så jeg tar nok et raid i drivhuset om ikke så lenge.

Til slutt om jobb
Jeg jobber to dager i uka nå, én dag hjemme og én dag på Marienlyst. Det går i grunnen bra! Jeg er litt forferdet over at jeg må sjekke syntaks for de enkleste ting når jeg koder, men jeg går ut fra at det kommer fort tilbake. Tankegangen er der ennå, og det er en deilig følelse å fortape seg i kode igjen.

Vi jobber med en ganske omfattende oppgradering/redesign av NRK Supers sider for de aller minste barna, og dette blir hovedoppgaven min i hvert fall fram til sommeren. Moro!

After Christmas I have continued knitting, now for Erik and myself. I have bought beautiful, hand dyed yarn on the internet.
Today I have tried to rescue dry azaleas. I hope to get them to flower again next year. There is so much snow that I have avoided wading out to the greenhouse, but I am itching to sow perennials, so I have to bring out the shovel before long.
I am working two days a week now, and enjoying it. I hope to be back full time in March. We are revamping our website for the smallest children, and working on that will be my main task until summer.

Ikke så mye å si om jul, bortsett fra at den er deilig. Kortversjonen er sånn: Huset er julepyntet og vakkert, julemiddagen i går var akkurat så hyggelig som den skal være og formiddagen er rolig og doven.

For noen dager siden, iherdig strikking, og så innpakking:

Mesteparten av kjøttet sitter nå mellom tennene mine.

God jul! Vi feirer med “barna” lille julaften.

Blant julegavene mine var en garnvinde, og det tok ikke lang tid før det var en hespe på den.

Noen må passe på å riste snø av furuene, så småfuglene kommer til maten sin:

Og til slutt et vakkert tre:

God jul!

Denne kjerringa lar seg ikke overraske en gang til; julekvelden kommer i år også. I dag har hun vært ute i verden (eller Askim, i hvert fall) og fanget
- et vakkert juletre,
- sterk akevitt og søt portvin,
- dypblått gavepapir og annet pakkestæsj,
- store mengder røde stearinlys,
- og små julestjerner (plantene).

Så har jeg pakket inn en god del presanger, og det tok sin tid. Årets tema er ensfarget dypblått/-lilla papir og pålimte engleglans. Ellers ingen bånd, og til-og fra-informasjon er skrevet rett på papiret med hvit tusj. Jeg ble godt fornøyd (med gavene, ikke med bildet. Men det gir et inntrykk):

Det kom et tilleggsønske om en strikka julegave på onsdag, så da jeg trodde jeg nærmet meg slutten av julestrikkinga, hadde jeg plutselig fått en ny oppgave. Men ingenting er bedre enn å strikke til den som ønsker seg strikkeplagg!

Dermed har jeg Herreavdelingens juleverksted eller lydbok på øra og sitter pal i stolen og strikker.

Mange spør meg hvordan det kjennes å være uten luktesans og med dårlig smakssans. Her er mine inntrykk, elleve uker etter at jeg slo hodet i betongbrygga.

Min opplevelse av lukt er lett å beskrive. Jeg har absolutt ingen luktesans lenger. Ingenting lukter noenting. Smakssansen er mer komplisert. Jeg kan skille mellom salt, søtt og surt, og antar at det gjelder bittert og umami også. I tillegg kan jeg kjenne at tunga reagerer på enkelte matvarer, som chili eller peppermynte.

Jeg er litt nysgjerrig på om jeg har redusert smakssans nå, eller om mat faktisk smaker så lite når man ikke kan lukte det. Tenk deg hvor lite mat kan smake når du er skikkelig forkjølet og tett i nesa. Selv da oppfatter du noe lukt, for det finnes veier direkte til luktsensorene gjennom munnen, utenom de tette neseborene. Hos meg er det den delen av hjernen som oppfatter lukt som er ødelagt, så uansett hvilken vei lukta kommer, er den “usynlig” for meg.

Gleden over et godt måltid er naturlig nok kraftig redusert. I løpet av de elleve-tolv ukene som er gått har jeg hatt en periode med lite matlyst (“Det er ingen vits i å spise.”) og en periode da jeg spiste mye (“Neste munnfull må vel smake noe!”). For øyeblikket er jeg tilbake der hvor jeg ikke spiser mer enn det som må til for at jeg ikke skal være sulten.

Når jeg skal ha mat, leter jeg etter mat med god og variert konsistens. Jeg velger knekkebrød i stedet for brød, gjerne med ost og et par skiver sprø agurk på. Jeg lar være å ta sjampinjonger i varm mat, for den svampaktige konsistensen har lite for seg når det ikke er smak i soppen.

Noen ting smaker godt bare fordi jeg forbinder det med noe godt. Kaffe smaker veldig lite hvis den ikke er besk. Besk kaffe smaker fremdeles vondt. Men å drikke en kopp kaffe handler om rutine og er nesten en seremoni. Det handler om å holde hendene rundt kaffekoppen og kjenne varmen både på hendene og i halsen. Kaffe koser jeg meg med selv om jeg like godt kunne drukket varmt vann. Rødvin er litt annerledes. Det varmer nedover halsen og er syrlig, i tillegg til at jeg forbinder den med kos og velvære. Dessuten spiller selskapet jeg har under måltidet stor rolle. Jeg spiser mye bedre sammen med folk.

Luktesansen savner jeg mye oftere enn jeg ville trodd før jeg mistet den. Det er et tydelig handicap å ikke kunne lukte, selv om det selvsagt er en av sansene man lettest kan leve uten. I noen få tilfeller kan det være farlig å ikke ha luktesans, for eksempel om man utsettes for bedervet mat, eller ikke minst om det skulle begynne å brenne i huset. Men først og fremst, så er det et savn, ikke en risiko. Jeg savner gode lukter, som for eksempel reint sengetøy, mannen min, ullplagg eller -nøster, kattene, blomster, et glass vin, en kald høstdag eller at det er snøvær på vei.

Rent praktisk har mangelen på luktesans mest å si for vasking og hygiene. Jeg hiver klær og vaskekluter i maskinen mye tidligere i tilfelle de lukter. Jeg er ofte redd for at jeg selv lukter vondt. Melka som er en dag eller to over dato helles ut for sikkerhets skyld. En sokk som har ramlet ut av tørketrommelen og ned på gulvet må hives i maskinen en gang til, for jeg vet ikke om den er rein eller skitten.

Jeg merker at jeg mister informasjon, eller i hvert fall får den senere, når jeg ikke lenger har luktesans. Jeg vet ikke at Erik gjør seg klar til å legge seg når jeg ikke lukter at han har slukket stearinlysene. Jeg merker ikke at han lager mat. Jeg vet ikke at det er nordavind når jeg ikke kjenner Mosselukta i byen. Jeg vet (enda) mindre om hvor kattene har vært når de kommer inn. Det er ikke viktig informasjon eller informasjon jeg ikke kan få på andre måter, men det er en merkbar og irriterende endring.

Jeg har også en følelse av at jeg mister informasjon som jeg tidligere ikke var bevisst at jeg fikk gjennom nesa. Jeg lurer på om jeg ikke ofte kunne lukte om det var andre enn Erik i huset når jeg kom inn døra. Jeg tror ikke vi er bevisste hvor stor betydning luktesansen har for oss. Jeg tror for eksempel at jeg tidligere opplevde folk rundt meg ved også hjelp av luktesansen, og at jeg føler mer avstand til dem når jeg har mistet den forbindelsen. Det er denne følelsen av å miste informasjon som er den mest stressende og forvirrende delen av å ha mistet luktesansen.

Jeg vet ikke om jeg får luktesansen tilbake. Nevrologen på sykehuset sa at dersom den kommer tilbake, er det ofte etter 6 – 12 måneder. På internettet har jeg lest meg til at sjansen for å få den tilbake etter et slag mot hodet er ganske liten. Det er rett og slett en del av hjernen som er skadet. Den kan regenereres, og jeg antar at både omfanget av skaden og min egen hjernes evne til å reparere seg selv bestemmer hvor bra jeg skal bli.

Som kjent er ingenting så galt at det ikke er godt for noe. For tida har mine medmennesker prompeamnesti når de er sammen med meg, så lenge de holder seg til lydløse promper.

Kort klage: Jeg er %&$#-lei av å ha et sønderslått hode. I dag er jeg veldig svimmel. Jeg forsøker å finne en sammenheng mellom ulike uvelheter og aktivitet, og det ser ut til at jeg får hodepine av å bruke hodet og øynene for mye, og at jeg blir svimmel av fysisk aktivitet. Jaja. Det kunne definitivt vært verre stelt med meg.

Jeg har gitt blanke i svimlingen og har fortsatt å jobbe litt i drivhuset i dag, om enn i kortere tid og med mindre anstrengende bevegelser enn i går. Det er nemlig koselig der:

Redningsaksjonen har fortsatt med nedklipping av døde, døende og frostsyke pelargoner. Slik så det ut på plantebordet før jeg begynte:

Nå ser det slik ut:

Mens jeg jobbet, laget jeg en liste over hvilke pelargoner som trolig er døde, og hvilke som trolig overlever. Summen er 20 overlevende sorter og 30 døde. Ingen (bortsett fra noen dubletter) er imidlertid kastet, så kanskje noen av de som er bedømt som døende overrasker meg.

Tilsynelatende døde

‘Mårbacka’
‘Dronning Ingrid’
“Esther”
‘Violet Orbit’
‘Red Rosebud’ to ulike
‘Pagoda’
Pelargonium panduriforme
Min egen oransje uten navn
“Karin”
‘Pac Blanche Roche’
‘Video’
8 umerkede pelargoner (ingen av dem dubletter)
‘Multibloom Orchide’
‘Black Magic Red’
‘Crocodile’
‘Vectis Glitter’
‘Faye Brawne’
‘Pink Pandora’
‘L’elegante’
‘Orange Appeal’
‘Ivy Leaf Toscana Tomka’
‘Tip Top Duet’

Tilsynelatende overlevende:

‘Dolly Vardon’
‘Bornholm’
‘Deacon Picotee’
‘Hills of Snow’
“Mariopellis”
Rosenknopp fra Mona
Rosa storvokst fra Erik & Grethe
“Torill”
‘Wilhelm Languth’
‘Red Rambler’
“Rosenknopp fra Elisa

Disse var tilfeldigvis tatt inn før frosten kom, og er i fin form:

‘Solo’
‘Venus’
Pelargonium lobatum
‘Morning Ferry’
‘Distinction’
‘Golden Stardust’
‘Pac Angel Eyes Bicolor’
‘Bird Dancer’
‘Contrast’

I have continued my rescue operation in the green house today. As of today, I deem 30 geraniums to be dead, and 20 to be alive.

Til tross for at det er fullt av slappe, slimete og sannsynligvis døde pelargoner, er drivhuset deilig og vinterklart.

Da frosten kom i høst (og den kom tidlig, brått og voldsomt), var jeg mest sengeliggende og ikke i stand til å bekymre meg for plantene som stod ute. De ble stående i nattefrosten i en ukes tid, og et par netter var temperaturen nede i minus fem grader.

Et foreløpig anslag er at omtrent en fjerdedel av de som stod ute kan ha overlevd. Heldigvis hadde jeg tatt inn sju planter, så alt i alt har jeg kanskje igjen en tredel av pelargonene.

Jeg har imidlertid ikke gitt opp noen av dem ennå. Jeg har satt opp temperaturen i drivhuset mye, faktisk opp til rundt 13-15 grader om natta. Planene for redningsaksjonen er som følger: Jeg fortsetter å gi pelargonene god varme et par uker til (i og med at strømmen ikke er dyr for øyeblikket), og håper at flere av dem viser tegn til liv i løpet av den tida. De som det er liv i blir klippet ned til litt over nederste livstegn, og der hvor livstegnene er så høyt oppe at jeg ser at planten blir stranten og stygg, tar jeg i tillegg noen stiklinger og lager nye planter. Om et par-tre uker, når jeg skal sette ned temperaturen igjen, klipper jeg ned og beholder alle planter som fremdeles har faste, saftspente stilker, selv om de ikke viser tegn til nye skudd. Dermed blir bare de plantene som har råtne skudd og røtter kastet.

Det er altså deilig i drivhuset selv om det er fullt av dvaske pelargonlik. Jeg har vasket og ryddet, og gleder meg til å jobbe der inne i vinter.

Jeg er så fornøyd med at jeg kunne jobbe i drivhuset i flere timer i dag uten å bli veldig svimmel eller få noe særlig til hodepine. Dermed har jeg planer om å fortsette i morgen. Bortsett fra å fortsette redningsaksjonen, tenkte jeg å gå gjennom frøbeholdningen og se om det finnes noen stauder jeg kan så nå. Dessuten har jeg fått katalogen fra Plant World Seeds, og der er det helt sikkert staudefrø å bestille.

Skal se om jeg ikke får tatt et bilde eller to i drivhuset i morgen, både et som viser hvor hyggelig det er der, og et som viser de triste pelargonrestene.

I have enjoyed spending some time in my green house today. As I was unwell when the first frosts came, most of my geraniums have been severely frostbitten. They have been in the well heated green house for a week or two now, and though some are still alive, most of them seem to be dead. I’ll keep them and nurse them for a while longer, though.

Det har gått både opp og ned de siste seks ukene, men siden fredag har jeg følt meg bedre. Jeg har sovet mer normalt, og jeg blir ikke sliten og tung i hodet like fort som før. Dessuten kommer jeg meg fortere etter hvile når jeg først er blitt sliten. I mange dager trengte jeg opptil 20 timer hvile i døgnet.

Det er likevel et stykke fram til normal tilstand: Fremdeles trenger jeg hvile etter relativt kort tid med enkle gjøremål som sosialt samvær, husarbeid/handling, tid ved datamaskinen etc. De siste dagene har jeg hatt et vindu på en time eller to til å gjøre noe fornuftig, og deretter har jeg trengt en halvtime i senga eller en time/halvannen med annen rolig aktivitet før jeg er pigg igjen.

Dessuten har jeg i pur glede over å føle meg bedre prøvd meg på å fortsette å jobbe etter at jeg er grundig sliten og tung i hodet, og det skjer ikke noe mer skummelt enn at jeg blir enda litt mer sliten og tung.

Luktesans har jeg fremdeles ikke, og en fremdeles ganske utydelig smakssans endrer seg litt fra dag til dag, noen dager er den bedre, andre dager verre.

Alt i alt er jeg altså både merkbart piggere og merkbart mer optimistisk og fornøyd enn jeg var for en uke eller to siden.

Rekonvalesentens status har kanskje ikke den store interessen for bloggosfæren, men bloggen er jo et greit medium for å oppdatere de mange som har sendt hyggelige hilsener og ønsker om god bedring. Tusen takk til dere! Og så lover jeg at det kommer innlegg om morsommere temaer snart.

Aktiviteten er liten på alle fronter av livet for øyeblikket. Jeg driver tvungen avslapping, og gjør ikke stort annet enn å høre på lydbøker mens jeg ligger stille eller rusler sakte rundt.

For to uker siden ramlet jeg av en båt og slo hodet hardt i en brygge, med hjerneblødning og en kraftig hjernerystelse som resultat. Har ligget et par dager på sykehus, og er nå rekonvalesent hjemme.

Det går sakte framover for hver dag. Jeg har ikke mye hodepine lenger, så lenge jeg tar det med ro, og jeg trenger mindre hvile enn i starten. Det er visst både viktig (og merkbart nødvendig) å hvile, så jeg ser ikke på TV, tilbringer lite tid ved datamaskinen og leser lite. Det fungerer bra å ligge på soverommet og høre på lydbok når jeg er sliten, og å rusle rundt med lydboken når jeg er bedre. Har meldt meg inn som medlem på lydbokforlaget Audible, og finner heldigvis gode bøker der.

Jeg har nok hatt veldig flaks når uhellet først var ute. Resultatet av en hjerneblødning og av at hjernen har skvalpet omkring i kraniet kunne vært mye verre. De nevrologiske skadene jeg har oppdaget er at jeg har mistet luktesansen og at smakssansen er veldig redusert. I følge nevrologen på sykehuset reparerer det seg ofte igjen, men det tar gjerne 6 – 12 måneder. Selv om det er nitrist å ikke kunne smake mat, så er det også denne gang sånn at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe; manglende smakssans viser seg å være et effektivt slankemiddel.

Dermed har jeg vært nok ved dataskjermen for denne gang. Jeg logger av og dytter ipoden i øra.

I am living life slowly these days, mostly resting and listening to audio books. On a sailing trip two weeks ago, I fell off the boat, hit my head on the concrete pier, and suffered a severe concussion and an internal hemorrhage in the brain. It seems I have been lucky under the circumstances. I am getting slowly better, and the only nevrological damage I have registered is that I have lost my sense of smell, and have a reduced sense of taste.